HJERTE poesi 2013-17 (kp.5) av Sigve Lauvaas

Hjerteblomst5-ill

26.

VINDSUS

Som en mild vårvind

Hvisker du til meg.

I mitt hjerte hører jeg din stemme.

Som en engel hvisker du i vinden,

Og tar bort mine byrder.

Du gir hendene mine styrke.

Mine nakne føtter salver du med olje.

Du stryker meg på kinnet

Og hvisker mitt navn.

Du favner mitt hjerte, og løfter meg

Som en hungrende sjel, som et barn i vinden.

NOEN GANGER

Noen ganger lever jeg bak stengte dører.

Jeg vil ha fred og ro.

Jeg slumrer kanskje?

Jeg samler krefter til å skrive ditt navn.

Jeg lever, og lengter etter noe mer.

Jeg lengter etter å se havet,

Og nøkkelen bak alle ord.

LYS

Når lyset kommer, må mørket vike.

Når navnet blir nevnt, må ondskapen fare.

Lyset manifesterer seg i ordet,

Og ordet bygger broer mellom mennesker og Gud.

Flokker av ord kommer imot meg som lysskyer

Og overskygger mitt ansikt, så jeg blir forvandlet

Til et nytt lys.

Jeg går fra lys til lys, fra varde til varde,

Og følger spor etter Abraham, Isak og Jakob,

Helt frem til porten.

Der må jeg vise pass for engelen Gabriel,

Som lyser meg videre

Til det aller helligste, der alt er bare lys.

27. 

LØFT MEG

Løft sangen frem.

Løft den som synger av et rent hjerte.

Løft små og store over isen, til en trygg havn.

Løft meg med dine mektige hender

Over bekker, fosser og stryk, over havet

Til det nye landet.

Tenn min sjel. Løft meg, så jeg kan synge

Som en brusende elv.

Løft meg fra bølgene, til nåden i ditt navn.

MIN HERRE

Jeg er naken for deg.

Foran ditt ansikt er jeg en fugl.

Min sjel er fattig, uten deg.

Du fyller luften med glede,

Og løfter verden med sang.

Du gir håp til døende,

Og smelter is mellom riker på jorden.

Skjelvende står jeg i din nærhet.

Og du gir meg en gyllen ring,

Enda jeg er naken,

Og med en tvilsom fortid.

Min herre legger et teppe omkring meg,

Og lar meg hvile.

Han gir meg styrke og visdom,

Så jeg kan se, og kjenne veien.

Nå grå jeg som en pilegrim,

Og lengter etter målet.

Jeg fyller luften med jubel og lovsang,

Så oldinger snur seg i graven.

Noe stort er på gang.

Jeg vil opp i høyden, til tempelplassen

Og knele ved Jerusalems tykke murer

Og takke for alt.

28. 

BÅLET

Mens bålet brenner

Favner jeg etter deg.

Mens himmelens stjerner drysser gull,

Vil jeg rope etter deg

Med skjelvende stemme.

Når ordene brenner, og du er vår tilflukt,

Vil jeg søke deg av all makt.

Du som reddet Daniel, må redde ditt folk,

Så ingen av dine går til grunne.

NAVNET

Om dette navnet tier vi.

Ingen skriver ditt navn i aviser.

De er redd det skal smitte

Fra grein til grein,

Så hele jorden skal skrive ditt navn,

Og rope etter navnet

Som gir liv.

Navnet er et beger for mitt hjerte,

Håpet i slaveriet,

Redningen i nøden.

La oss synge dette navnet.

La oss gi tone til salmene fra David,

Så verden igjen kan få liv.

Vi som er ordløse, må favne ordet.

Vi som er fattige, må favne riksdommen.

I dette navnet kan vi gå på havet,

Helbrede syke, og kjenne rett og galt.

Visdommen i dette navnet

Vil forvandle våre liv.

29. 

MITT HJERTE

Du bærer mitt hjerte på din rygg.

Mine innerste tanker kjenner du.

Du gir meg føde hver dag,

Og pleier meg fra mors liv.

Du salver mitt hjerte med olje,

Og holder meg i lyset,

Så jeg skal kjenne dine veier.

Mitt hjerte er løftede hender.

Og jeg bærer min sjel frem for ditt ansikt.

Du leger mine sår, og gir meg kraft til å leve.

Jeg går ikke ensom lenger, men har en venn

For tid og evighet.

KJÆRTEGN

Hvem strør kjærtegn over jorden?

Hvem roper, når massene tier?

Den ene tar meg ved hånden, og fører meg

Over dype daler til dine fjell.

Hvem åpner de stengte dører

Og holder fest for de fattige i landsbyen?

Det gjør den ene hver dag,

Og salver alle med et rent hjerte.

Han kysser de utvalgte med et evig håp,

Og kler de svake med kjærlighet.

Han kjærtegner hver enkelt

Og gir dem en ring: Du er min!

Han favner de som er innbudt til festen,

Og synger et nytt navn i deres hjerter.

30.  

FLUKT

I fluktens hete roper jeg:

Vent på meg,

Når kreftene ikke holder mål.

Jeg vil så gjerne, men klarer det ikke.

Jeg skal flykte til kilden,

Og øse av den dype brønnen.

Mine hender skjelver. Jeg er hjemløs,

Uten navn.

Utenfor porten står en fremmed,

Og spør etter vann.

Kan jeg gi en fremmed,

Som sliter med livet, og mangler alt?

I flukten finner jeg en bror

Som lengter etter å treffe meg.

Med snarrådig blikk øser jeg vann fra dypet.

Og den fremmed får drikke.

Da åpenbarer han seg,

Og velsigner mitt liv.

ENSOM

Den ensomme ved bålet,

Skal få en ny start.

Helt alene, med et urolig hjerte,

Våkner en lengsel om å kjenne noen

Som kan redde livet.

Vi er flere som kan bidra med vårt talent.

Den ensomme åpner sitt hjerte,

Og noen lytter.

Er det vår oppgave å helbrede

Den som har gått seg fast i gjørma?

Vi har et valg. Og vi må velge nå

Hvem vi vil tilhøre.

Den som har en hånd å holde i,

Er sterkere enn døden.

Den ensomme ved bålet får ny glød,

Og lengter etter venner,

Lengter etter å drømme om et rent liv

Som rir stormen for andre.

Etter år ble den ensomme

En søyle i samfunnet, en bauta for navnet

Som åpner dører

Og tenner lys i mørke hjerter.

DITT ANSIKT

Ditt ansikt lyser imot meg.

Dine øyner forteller om ditt innerste rom.

Alle dine tanker blir brettet ut

I et speil, i en gåte.

Du er hemmeligheten i mitt liv.

Ditt ansikt er som en morgensol,

En stjerne over livet.

Og jeg gir deg alt.

Du lever i mitt hjerte og sinn dag og natt,

Og fyller meg med glede

Og harmoni.