HJERTE poesi 2013-17 (kp.7) av Sigve Lauvaas

Hjerteblomst7-ill

37.

EVIGHET

Evigheten er en ild som aldri slokner,

En lysstråle som aldri dør.

I evighetens flamme smelter isen,

Og ørken blir fruktbart land.

Evigheten slukker tørsten.

Og alle våre lengsler blir løftet frem til seier.

Alt blir til jubel i evighetens perspektiv,

Der land møter land,

Og havet blir til en fruktbar åker.

DEN ENE

Jeg venter på den ene, og roper

I mørke kvelder.

Den ene som er alt i alle, den ene

Som er min ledestjerne dag og natt,

Møter meg i lyset.

Jeg roper, og lytter etter din stemme.

Den ene er langt borte fra meg,

Men alltid i mitt hjerte.

Den ene er jordens mysterium og glede.

Jeg lengter etter å se min utvalgte.

Det gir meg styrke og kraft, og lys på veien,

Så jeg kan leve.

OMSORG

Den høyeste som har omsorg for alt liv,

Har også tanke for blomstene,

Som et tegn på kjærlighet.

Mangfoldet i naturen gjør oss rike.

Alt er synlig i vår krets.

Og mangfoldet synliggjør seg selv i oss.

Vi er et speil av liv, og er ett i kjærligheten.

Ordet som skaper, fyller jorden med fryd.

Og vi er barn under hans vinger.

 38.

ORD

Ordene gir oss bilder

Som åpner landskapet,

Og fører oss til verdens ende.

Ord er åndedrett fra menneske til menneske,

Fra folk til folk,

Så lenge det heter i dag.

I det innerste rommet er ord som druer,

Gode i munnen, og gode for hjertet.

Ordene er synlige i vår ferd

Fra fødsel til grav.

Fortellingen om livet, er fortellingen om ordet.

Det er alle språk i en sum.

Det er ordet som lever og ånder

For alle mennesker, og gir seg selv,

Så vi kan vokse i kjærlighet og kjennskap til ordet,

Som er kilden til evig liv.

SØVN

Hvem kan vekke dem som sover

En evig søvn?

Hvem kan vekke døde or gravene?

Bare den som har sannheten, har kraften

Til å helbrede syke.

I hans navn skal folk bli rykket opp fra dypet.

Du bestemmer ikke timen,

Men han som har skapt deg,

Gir sine engler bud,

Og svarer på dine bønner.

39. 

SPØRSMÅL

Den som er begravd i spørsmål,

Venter sjelden svar.

Den som forstår en fremmed,

Åpner døren for han.

Den ene svarer før vi spør han,

Og hjelper oss,

Før vi er klar til å arbeide.

Den som trenger en bygningsmann,

Må hyre folk.

Den som ruger på sine spørsmål,

Får ingenting utrettet.

Å lære å stille gode spørsmål.

Er grunnsteinen i livet.

Det hjelper oss på veien til visdom

GÅTE

Når dagene er talte, klippes snoren,

Og vi er løst fra alle sorger og plager.

Men døden er en gåte vi sent lærer.

VISDOM

Å elske visdom, er å elske ordet.

Å søke visdom, gir stor lønn.

Visdom og kjærlighet går hånd i hånd.

Når tankene vandrer, er kroppen en flyktig fugl,

Og samvittigheten går på krykker.

Et ord fra meg til deg får solen til å skinne,

Og alle spørsmål får tydelige svar.

40.

ORD TIL TRØST

Den som hater, må gråte.

Den som elsker, får fred.

Gråt tømmer ut bitterhet

Og renser sjelen for smerte.

Å elske er bedre enn diamanter.

Gode ord leger den syke

Og er langmodig i møte med en fattig bror.

En kan gråte over alt,

Men for sin egen skjebne vekker det ingen medynk.

Den som hater, blir mørk i sjel og sinn,

Og trenger et nytt hjerte.

Se etter steiner i sekken.

Kanskje dør du med stor tyngde,

Og blir fortapt i mørket?

PLEIE

Tålmodig må vi pleie vårt hjerte.

Tålmodig må vi vente på våren, og fuglene.

Tålmodig venter vi i tillit på en ny dag.

Det frosne treet spretter.

Isen tiner, og jorden blir fruktbar.

Alt som var øde spirer til liv,

Og døde vekkes opp or graven.

Vi pleier sorgen,

Og sørger med de sørgende.

Det er vårt håp at alle må bli helbredet,

Og få kjenne Guds kraft.

  

41. 

BEVEGELSE

Når stillheten er i bevegelse,

Er det uro i vårt hjerte.

Når mørket tjener lyset,

Får vi et opprørt hav.

Vinden stilner, når vi strekker ut våre hender

Til vår sultne nabo.

Solen skinner, når vi hilser den fremmede med et kyss.

Veien til visdom går gjennom ordet.

Den som ikke oppdager grensen,

Går til fremmede.

Den ville greinen bærer frukt uten frø.

Når lauvet slippes, er høsten i anmarsj.

Vi tuktes av vær og vind.

Og isen legger landet øde.

Men livet skal gjenoppstå den siste dagen.

Da skapes bevegelse i rekkene,

Før den ene ønsker velkommen.

VEIER

Våre veier skilles.

Vi møtes, og skilles igjen.

Vi gir hverandre ringer om troskap,

Men glemmer våre løfter,

Og ringene blir smeltet om,

Og våre tanker blir spredd for vinden.

 42.

STØV

Vi er bare støv, og våre gjerninger er støv.

Alt er intet, og av intet skapte Gud jorden.

Vi er maktesløse, men han som er lyset,

Gir oss stor styrke

Og hjelper oss å leve i fred.

Vi lever til vi dør, sies det,

Men mange dør før de har levd ferdig sine liv.

De er levende døde,

Og går iblant oss som sorte lykter.

Alt du gjorde, er tegn på ditt liv.

Du skal leve, slik du er.

Du skal leve og dø i dine gjerninger.

Forstå det den som kan.

LYS

Den som blåser ut lyset til sine søsken,

Går i mørket.

Den som tenner lys for naboen,

Tjener til liv.

Den som gir lys, blir selv opplyst.

Det følger velsignelse med lyset.

Slik en sår, skal en høste.

Bak hvert ord er en gyllen ring.

Ta vare på frimodigheten, den gir stor lønn.

Elsk deres fiender. Det er en prøvelse

Vi sent kan lære.

Bare lyset overgår alt. Det gir speil til våre liv.

Lyset favner, og skaper. Lyset gir håp,

Og trøster den svake med glede.

Vi klarer oss ikke uten kjærlighet.

Alt vi sier og gjør preger oss gjennom alle tider.

Den som har et rent hjerte, opplever åpne dører.

Den som viser sitt sanne jeg,

Er ærlig mot skaperen.

Bare den svikefulle har maske,

Og går mot stupet.

43.

VALG

Alle har små og store valg.

Å finne seg selv, er å gå gjennom en labyrint.

Fra fødsel reiser vi oss varsomt,

Til vi går gjennom livet med faste skritt.

Likevel må vi tråkke varlig, og se om vi er på den rette vei.

Omhyggelig må vi velge møteplasser.

Og hvilen gjør kroppen ny.

Vi velger de store avgjørelser, som konger og statsmenn.

Vi må lære å velge, og søke råd der gode råd finnes.

Aldri utenom veien er vår styrke. Kun der våre føtter går,

Har vi vårt stempel og signatur.

Den som går snarveier, går forgjeves.

Der finnes ingen snarveier til målet

Lær deg selv å kjenne, før du forsker i andre sine liv.

Du har en læremester i ordet. Av Salomos visdom

Kan du bli vis.

Sørg for at du lærer av dine egne feil,

Så andre kan se hvor høy du er, og hvilket liv du fører.

Avvik aldri fra målet. Da glemmer du fort hvem du er,

Og hvem som har valgt deg.

Du er hva du gjør, ikke hva du sier.

Din munn er en åpen bok.

Falsk forklaring avslører synderen,

Men den som er rett i sin ferd, opplever lyset,

Og har et rent hjerte.

«Minst ein gong om dagen bør vi høyra ein liten song, lesa eit godt dikt, 

sjå eit vakkert bilete, og om mogeleg – seia eit par fornuftige ord.» 

Johann Wolfgang von Goethe